Gården og stua
Selve ordet «stue» er et låneord. Det har muligens fulgt med lafteteknikken til landet, og ble navn på det tømrede huset som folk bodde i.
Stua var altså en gang noe nytt i Norge.
Ordet stue er brukt om hele huset. Men i tidens løp – muligens medet tidlig – kom det også til å bli brukt om hovedrommet i huset.
På grunnlag av en ren spekulasjon har en regnet med at de opprinnelige stuene besto av ett rom med inngang i gavlveggen. Sideveggene og taket var trukket fram slik at det ble en åpen skut foran døren. Av denne skuten utviklet det seg et koveparti med gang og kove, samtidig med at døren ble flyttet til langveggen. Grunnlaget for denne tankegangen er at det faktisk finnes slike enromhus fra senere århundrer, men det er som regel slike hus som eldhus, badstuer, smier og andre, og meget sjelden stuer.
Omkring 1600, eller muligens litt før i enkelte strøk, begynte folk å sette inn peis og vinduer, og dermed var det slutt med middelalderen i byggeskikken. Vi vet ikke stort om hvordan dette foregikk i størsteparten av landet. Derimot vet vi at i visse distrikter var folk langt mer konservative enn i andre.
I Setesdal og i noen bygder i Telemark ble det således bygd nye årestuer helt fram til 1700. Først da ble det bygd stuer med peis, vinduer og en ny husbunad. Men de nye stuene fortrengte ikke årestuene med ett slag. Mange fortsatte å bo i årestua. Andre brukte årestua som sommerstue og nystua som vinterstue. Dette er grunnen hvorfor vi har bevart på mange årestuer fra Setesdalen, og dermed har vi også et mer intimt kjennskap til middelaldersk byggeskikk enn om vi bare var henvist til beretninger i bøker og gamle dokumenter.