Historien om hesten
Første arkeologiske bevis på domestisering av hest er funnet i Ukraina ca. 6000 år før vår tid. Osteologiske analyser av hesteskjelette fra jernalderen peker på at hestene i bruk i Skandinavia på den tiden, slekter på dagen Gotlandsruss og Islandshester. Altså en heller liten men kraftig hest. Etter Svartedauden i 1350 var det få folk, men mye jord, eng og beite i Norge. Hesten arbeider dobbelt så fort som oksen, noe som kan være grunnen til at bønder flest her i landet gikk over til hestekraft i tiden etter pesten.
Hestene i Vest-Agder var oftest vestlandshester (blakke hester, fjordinger). Hestehandlerne gikk til Stavanger og kom tilbake med lange rekker av hester, bundet grime til rumpe, som de ville selge. Hestehandlere reiste gjennom alle bygder, og mange av dem var fra Lista, Hægebostad og Åseral. Derfor har Åseral en hestesko i kommunevåpenet sitt. «Åsdølan og hestelorten, det æ addestad» het det.
Opprinnelig var det slåttekarer og rakstekvinnfolk som strevde med ljå og rive; men i 1870-årene skjedde et brått skifte i storbygdene, for da ble slåmaskin og hesterive tatt i bruk. Før hadde hestene ikke hatt noe å gjøre med selve slåtten, de dro bare høyet i hus. Nå ble en ny og hard byrd lagt på dem, for både slåmaskin, hjulrive og sleprive var tunge å dra. Tidlig på 1900-tallet kom enhests slåmaskiner på markedet, noe som betydde mye i Norge med mange småbruk. Selv om de minste maskinene var gjort så lette som mulig, ble det tunge tak for en liten hest. Der lå en av årsakene til nytt avlsmål for fjordingen i 1920-årene: en større og tyngre hest, i motsetning til det gamle slaget som var lett og smidig til kløv og skyss.
Knut Hamsuns skildring av den første slåmaskinen:
«Da duggen begynte å falle tett etter den varme dag og guttene stod med hver sin ljå og skulle ut å slå for morgendagen da kom Isak frem til husene og sa: Heng bort igjen ljåene for i kveld. Dokker kan sele på nyhesten og komme borti skogkanten med han! – Guttene kom med hesten og så maskinen og ble stående. Det var den første slåmaskinen i Marken, den første i bygden, rød og blå, praktfull for menneskenes øyne.» (Markens grøde, 1917).
