Eikerapen Kulturgard

Gamle Gardsvegen 30, 4544 Fossdal

(+47) 38 28 38 50

post@eikerapen-gjestegaard.no

VELKOMMEN TIL EIKERAPEN KULTURGÅRD

Opplev en unik kulturhistorisk reise gjennom hestens- og jordbrukets historie!

Ønsker du mer informasjon?

Historien

Gården og stua

Selve ordet «stue» er et låneord. Det har muligens fulgt med lafteteknikken til landet, og ble navn på det tømrede huset som folk bodde i. stua var altså en gang noe nytt i Norge. Ordet stue er brukt om hele huset. Men i tidens løp – muligens medet tidlig – kom det også til å bli brukt om hovedrommet i huset. På grunnlag av en ren spekulasjon har en regnet med at de opprinnelige stuene besto av ett rom med inngang i gavlveggen. Sideveggene og taket var trukket fram slik at det ble en åpen skut foran døren. Av denne skuten utviklet det seg et koveparti med gang og kove, samtidig med at døren ble flyttet til langveggen. Grunnlaget for denne tankegangen er at det faktisk finnes slike enromhus fra senere århundrer, men det er som regel slike hus som eldhus, badstuer, smier og andre, og meget sjelden stuer. På grunnlag av en ren spekulasjon har en regnet med at de opprinnelige stuene besto av ett rom med inngang i gavlveggen. Sideveggene og taket var trukket fram slik at det ble en åpen skut foran døren. Av denne skuten utviklet det seg et koveparti med gang og kove, samtidig med at døren ble flyttet til langveggen. Grunnlaget for denne tankegangen er at det faktisk finnes slike enromhus fra senere århundrer, men det er som regel slike hus som eldhus, badstuer, smier og andre, og meget sjelden stuer.

Omkring 1600, eller muligens litt før i enkelte strøk, begynte folk å sette inn peis og vinduer, og dermed var det slutt med middelalderen i byggeskikken. Vi vet ikke stort om hvordan dette foregikk i størsteparten av landet. Derimot vet vi at i visse distrikter var folk langt mer konservative enn i andre. I Setesdal og i noen bygder i Telemark ble det således bygd nye årestuer helt fram til 1700. først da ble det bygd stuer med peis, vinduer og en ny husbunad. Men de nye stuene fortrengte ikke årestuene med ett slag. Mange fortsatte å bo i årestua. Andre brukte årestua som sommerstue og nystua som vinterstue. Dette er grunnen hvorfor vi har bevart på mange årestuer fra Setesdalen, og dermed har vi også et mer intimt kjennskap til middelaldersk byggeskikk enn om vi bare var henvist til beretninger i bøker og gamle dokumenter.

Hesten

Første arkeologiske bevis på domestisering av hest er funnet i Ukraina ca. 6000 år før vår tid. Osteologiske analyser av hesteskjelette fra jernalderen peker på at hestene i bruk i Skandinavia på den tiden, slekter på dagen Gotlandsruss og Islandshester. Altså en heller liten men kraftig hest. Etter Svartedauden i 1350 var det få folk, men mye jord, eng og beite i Norge. Hesten arbeider dobbelt så fort som oksen, noe som kan være grunnen til at bønder flest her i landet gikk over til hestekraft i tiden etter pesten.

Hestene i Vest-Agder var oftest vestlandshester (blakke hester, fjordinger). Hestehandlerne gikk til Stavanger og kom tilbake med lange rekker av hester, bundet grime til rumpe, som de ville selge. Hestehandlere reiste gjennom alle bygder, og mange av dem var fra Lista, Hægebostad og Åseral. Derfor har Åseral en hestesko i kommunevåpenet sitt. «Åsdølan og hestelorten, det æ addestad» het det.

Opprinnelig var det slåttekarer og rakstekvinnfolk som strevde med ljå og rive; men i 1870-årene skjedde et brått skifte i storbygdene, for da ble slåmaskin og hesterive tatt i bruk. Før hadde hestene ikke hatt noe å gjøre med selve slåtten, de dro bare høyet i hus. Nå ble en ny og hard byrd lagt på dem, for både slåmaskin, hjulrive og sleprive var tunge å dra. Tidlig på 1900-tallet kom enhests slåmaskiner på markedet, noe som betydde mye i Norge med mange småbruk. Selv om de minste maskinene var gjort så lette som mulig, ble det tunge tak for en liten hest. Der lå en av årsakene til nytt avlsmål for fjordingen i 1920-årene: en større og tyngre hest, i motsetning til det gamle slaget som var lett og smidig til kløv og skyss.

Knut Hamsuns skildring av den første slåmaskinen:

«Da duggen begynte å falle tett etter den varme dag og guttene stod med hver sin ljå og skulle ut å slå for morgendagen da kom Isak frem til husene og sa: Heng bort igjen ljåene for i kveld. Dokker kan sele på nyhesten og komme borti skogkanten med han! – Guttene kom med hesten og så maskinen og ble stående. Det var den første slåmaskinen i Marken, den første i bygden, rød og blå, praktfull for menneskenes øyne.» (Markens grøde, 1917).